Charlie snakker om undulaters duett

De to undulatene i buret var en levende fryd å betrakte
Pludret og kvitret gjorde de i duett dagen lang
Det var av og til nesten ikke til å tro at det var mulig og sant
Mannen matet sin frue med flørtende bevegelser og villig åpent nebb
Undulater kan kunsten å kysse i matnyttig kjærlighet
Aldri ble de lei av dagens gaver de fikk dele i gjensidig livsglede
Kanskje den største gaven de delte var å få lov til å leve sammen

Det kom en morgen hvor alt var så stille og uten kvitring med pludring
Mannen lå på burets bunn så død som bare ekte døde kan bli
I ett hjørne satt fruen og var bare en taus skygge av begge to

Dagen etter fant vi fru undulat steindød på bunnen av buret
Kanskje det lille hjertet stoppet i lengsel etter ektemaken

Av små barn skal man høre mye rart som er ment som trøst og forklaring
Lille datter sa noe jeg aldri glemmer:
De er nok ikke døde på helt ordentlig
De finner kanskje tilbake til hverandre i himmelen